48 dager/48 days

//English version below

Hey how’you?

Omtrent slik starter hver eneste samtale her i Australia. Det er ikke helt enkelt å bli klok på etikette og greetings for en rett-på-sak nordmann, men det kommer seg. Sier heldigvis ikke “hæ?” så ofte lenger.

Jeg kom til Australia for 48 dager siden. Tenkte å oppsummere alt som har skjedd så langt i dette blogginnlegget, men jeg har skjønt at det ikke lar seg gjøre. Det har vært 48 svært intensive dager.

Mitt første møte med Australia var millionbyen Sydney. Når jeg dro hjemmefra var planen å finne meg en jobb der, og et koselig kollektiv så fort som mulig. CVen lå klar på PCen, og til og med et antrekk til jobbintervju var på plass i sekken. Så sjekket jeg inn på WakeUp, mitt første hostell,  og lærte fort at planene endrer seg ca. tre ganger om dagen. Det gjør de fortsatt.

Et nøkkelord for mitt førsteinntrykk av Australia er STORE AVSTANDER. For å sette ting i perspektiv, har jeg og min gode venn Christine reist tilsvarende Tromsø-Andorra i luftlinje de siste fire-fem ukene. Med buss. 3150 km fra Sydney hele veien oppover Australias østkyst til Cairns, hvor vi befinner oss nå. På turen har jeg har blant annet erfart hvor stor gleden over tilgang på en vaskemaskin kan være, og har konsumert et ukjent, svært høyt antall loffskiver med peanøttsmør og jordbærsyltetøy. Til tross for alle skremselshistorier om krypdyr og andre ting som vil spise deg opp, har jeg faktisk ikke sett en eneste slange ennå, selv ikke i regnskogen. Nesten litt skuffa. Nesten.

Ellers var det et lite sjokk å oppdage at sola gikk ned før kl. 18 i Sydney! Det var noe jeg ikke hadde tenkt på i det hele tatt før jeg reiste ned. Men da var det bare å kompensere med å stå opp litt tidligere. Å dra på joggetur før kl. 6 om morgenen var faktisk ganske smertefritt med jetlag.

En annen ting var å prøve å bli vandt til det faktum at bilene kjører på feil side av veien. De nærmeste bilene kommer fra høyre når du krysser gata. Man kjører til venstre i rundkjøringer, og har vikeplikt fra venstre. Du setter deg som passasjer på høyre side. Blir et eventyr hvis jeg skal ta lappen her.

Alt i alt har jeg det veldig bra. Australia fortsetter stadig å imponere. Nyter livet.

Sannsynligvis kommer det flere, litt mer utfyllende blogginnlegg snart. Skal prøve å ikke bruke 48 dager til det neste.

Anne

20161018_133232

Hey how’you?

This is the formal introduction to almost all of my concvos here in Australia. It’s a lot easier said than done to maser the art of greetings for a cold and straightforward Norwegian. But I’m improving every day, and the simple expression “hæ?” as an immediate a response to a question is not so common anymore.

My Australian adventure started 48 days ago. I’ve realized that it’s simply impossible to sum up my whole journey so far in one post. It has been 48 intense days.

My first encounter with Australia was the metropole Sydney. When I left home, my plan was to get a job straight away, and join a flatshare in the city of opportunities. I had given the final touch to my resume, and I had even packed an outfit in my backpack for job interviews. I checked in at WakeUp, my first hostel, and quickly learned that plans change three times every day. They still do.

A keyword for my first impression of Australia is HUGE DISTANCES. To view the scale in perspective, my good friend Christine and I have travelled a distance equal to Tromsø-Andorra the past four-five weeks. By bus. 3150 km from Sydney all the way up the east coast to Cairns, where we are at the moment. Along the way I’ve experienced the joy of having a washing machine available, and I have consumed an unknown, yet incredibly great amount of sandwiches with peanut butter and jelly. Despite all the scary stories I’ve been told about creepy crawlies and all the different species that wants to eat you in Australia, I haven’t seen a single snake yet. Not even in the rainforest. I’m almost a bit disappointed. Almost.

Another “shock” was the fact that the sun sets before 6 pm in the south. My mind was still used to the midnight sun, and I felt like my days ended too quickly. To conquer it, I woke up before 6 am to go for a run. It was surprisingly quick and easy to get up, probably due to the severe jet lag.

A third instant experience was driving on the left side of the road, of which the side effects were:The cars that pass close to you comes from the right side when you’re crossing the street. In roundabouts, they drive left, and the duty to give way is also from the left. As a passenger, you sit on the right side of the car. If I’m going to get my driver’s license here, it’s going be an adventure.

Altogether, I enjoy my stay here. Australia keeps impressing me in new ways again and again.

Hopefully, I’ll write more blog posts about the exciting details of the backpacker’s life and my thrilling experiences here. I’ll try not to spend 48 more days writing it.

Anne

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s