Forlater redet/Leaving the nest

//English version below

Jeg reiste fra Tromsø tidlig på morgenen tirsdag 6. september. 36 timer senere ankom jeg Sydney, torsdag 8. september. Det hadde vært en lang reise.

Den første flyturen gikk fra Tromsø til Gardermoen. Jeg tror det var først her det gikk opp for meg at jeg faktisk skulle reise til den andre sida av jorda. Det var en veldig merkelig opplevelse. Skrekkblandet fryd. Mest fryd. Og en begeistrende frihetsfølelse.

432
Soooo ready to finally see Australia!

På Gardermoen hadde jeg en god del timer å slå ihjel. Når jeg ser tilbake på det, kunne jeg sikkert ha spart meg noen timer ved å ta det neste flyet fra Tromsø, men så var det litt greit å ha god tid også. Reiser bruker som regel å være et stressmaraton fra ende til annen, men denne gangen hadde jeg tid til en latte på Starbucks, og lot det synke inn at jeg flyttet. Hadde sikkert bare tvinnet tommeltotter hjemme uansett.

435
Starting my very short career in contemporary art at Starbucks

Hele den siste uka før jeg reiste hadde jeg stresset over det faktum at jeg ikke var stresset. Jeg hadde pakket ned tingene mine i god tid, og skrevet lister over hva jeg ville ha med meg. Det var mentalt forarbeid slik at jeg ikke skulle trenge å tenke på praktiske ting og avgjørelser når det virkelig nærmet seg avreise, og jeg hadde andre ting å bekymre meg over. Som å reise fra alle vennene mine og familien, og plutselig befinne meg på helt andre sida av jorda. 15 000 kilometer unna. Helt alene. Men det sjokket som jeg ventet på før avreise traff aldri egentlig helt. Et par ganger måtte jeg klype meg selv i armen og spørre meg selv: «Skjer dette virkelig? Drar jeg nå?». Men den skremmende følelsen jeg hadde ventet på, kom aldri. Jeg brukte ekstra tid med venner og familie, og ga dem mange klemmer. Selv om avreisedagen nærmet seg var det aldri egentlig spesielt trist. Så da jeg satt med kaffekoppen i hånda på Gardermoen og kjente på det første møtet med å være helt alene på reise var det egentlig litt godt å ha god tid og «bare være».

Følelsen varte imidlertid ikke spesielt lenge, for i innsjekken møtte jeg Jenny, med en stor ryggsekk på ryggen og en litt mindre foran på magen. Hettegenser, nakkepute og norsk flagg. Det er lett å kjenne igjen backpackere. Hun skulle også til Sydney med GoXplore.  Vi møtte flere norske som skulle til Australia ved gaten, og før jeg hadde forlatt Gardermoen var alle de fire andre norske som skulle til Sydney på working holiday identifisert. Fra Gardermoen gikk turen til London, Hong Kong og deretter Sydney. De lange flyturene gikk overraskende smertefritt, og jeg sov mesteparten av tiden. Følte meg ikke veldig høy i hatten der jeg satt med ekstra reisesokker, müslibarer og ibux når jeg så at mange av mine tydelig mer bereiste medpassasjerer på flyet stilte i flipflops, stiletthæler og/eller tettsittende kjoler. Men noen ganger er det helt greit å være turist og nybegynner. Har lært en god del om reising og det å være backpacker den siste måneden, blir å være en veteran innen det er på tide å dra hjem igjen.

reisen-til-aus
My flight route

Selv om reisen gikk bedre enn forventet, var det også veldig deilig å komme frem til hostellet i Sydney. Vi måtte vente tre timer på flyplassen før transporten plukket oss opp, men når vi først hadde reist så lenge gjorde det ikke en veldig stor forskjell. Følelsen når vi først sjekket inn og kunne sette ned ryggsekken, skifte t-skjorte og pusse tennene var rimelig ubetalelig uansett.

Den store transportetappen var over, og så var eventyret i gang. På ordentlig.

460
Exhausted and excited! Jenny, Stine and me just outside the airport in Sydney

I left home early in the morning on Tuesday the 6th of September. On Thursday the 8th of September, 36 hours later, I arrived in Sydney. It had been a long journey.

The first flight left from Tromsø to Oslo, Gardermoen. When I entered the plane, I finally started realizing that I was actually travelling to the other side of the planet. It was a strange sensation: A mixture of fear and delight. Mostly delight. And an exhilarating feeling of freedom.

I had several hours to kill in Gardermoen. Later, I’ve realized that it wouldn’t have been a problem to wait a couple more hours in Tromsø and jumped on the next flight to Oslo. At the same time, I really enjoyed the comfort of a spacious schedule. Usually you have a stressful marathon from A to B when you’re on the move, but this time I had the time to sit back and appreciate a cup of coffee from Starbucks and let it sink in that I was moving.

Throughout the last week before I left, I had paradoxically been stressed over my lack of stress. I had stowed the things from my room early on, and written down a list over things I wanted to bring. It was a part of my mental preparations to avoid practical decisions close up to the departure, when I would have other things on my mind anyways. Like leaving all of my friends and family, and suddenly reside on the complete opposite side of the world. 15 000 km away. All alone. But the pre-departure shock that I was expecting, never really hit me. I had to pinch my arm a couple of times and ask myself: “Is this really happening? Am I leaving now?”. But I never got the terrifying feeling I had been waiting for. I spent some extra time with my friends and family, and gave them plenty of hugs. Even though the day of departure got closer, the meetups were never actually sad or underlyingly depressed. So when I sat down on Gardermoen with the coffee in my hand, it was quite nice to have some time to “just be”, and graze the feeling of travelling all alone.

Nevertheless, the moment didn’t last for a long time, because I met Jenny already by the check-in. She had a big backpack on her back, and a smaller one in front. A hoodie, an inflatable travel pillow and a Norwegian flag. Spotting backpackers is a relatively easy. It turned out she was also going to Sydney with GoXplore. We met more Norwegians travelling to Australia by the gate, and by the time we left Oslo, I had already identified all the four other girls going to Sydney on a working holiday. We flew from Gardermoen to London, Hong Kong and eventually Sydney. The long hauls passed surprisingly smooth, and I slept most of the time. I didn’t feel especially experienced in my seat with extra flight socks, muesli bars and ibuprofen when I witnessed a lot of my well-traveled co-passengers in flipflops, high heels or formal dresses. But sometimes it is absolutely okay to be a noob and a tourist. I’ve learned and experienced a great deal about backpacking the past month, and hopefully I’ll be a true veteran by the time I’m going home.

Even though the journey went better than expected, it was delightful to arrive in the hostel in Sydney. We had to wait three hours for the shuttle bus to pick us up from the airport, but it didn’t really matter when we had been travelling for so long already. The feeling I got when we finally checked in and could drop our bags, change our t-shirts and brush our teeth again was priceless nevertheless.

The long voyage across the pond was completed, and the adventure could begin. For real.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s